Fra Wien til Lillestrøm
Ruth Maier kom fra en velstående, velutdannet østerriksk /jødisk familie, bosatt i Wien. På det tidspunktet da Hitler innlemmet Østerrike i sitt rike og nazistenes herjinger startet i landet, besto den nærmeste familien av Ruth, hennes yngre søster Judith, deres mor og mormor. Judith ble sendt til en vertsfamilie i England som barneflyktning, mens 18-årige Ruth var for gammel.
Før faren døde av sykdom, hadde han gjennom sin posisjon som generalsekretær i Den internasjonale post- og telegrafunion, truffet telegrafbetjent Arne Strøm fra Lillestrøm på et internasjonalt møte. Ruth fikk norsk oppholdstillatelse med Arne Strøm som sin vert og garant. Den 31. januar ble hun møtt på Oslo Østbanestasjon av Strøm, han kone Dagmar og deres 7 år gamle datter. Familien bodde i Telegrafbygningen, på hjørnet av Storgata og Voldgata i Lillestrøm, i andre etasje over Telegrafverket der Strøm jobbet. Ut fra en skisse av utsikten til rommet, som Ruth sendte til søsteren, kan vi si temmelig nøyaktig hvor i bygningen hun hadde rommet sitt.
Tilbake i Wien var mor og mormor, som Ruth uroer seg for, inntil de også fikk innreise til England. Drømmen om gjenforening med familien, enten i England eller Amerika, går igjen i Ruths notater og brev.
En begavet ung dame
I Wien var Ruth en skoleflink gymnasiast, og hun var opptatt av å kunne fortsette skolegangen og få en utdanning. Hun lærte brukbart norsk på noen få måneder, fikk hospitere på Akers kommunalgymnasium før sommeren og gikk på Deichmanske Bibliotek i fritimene. Allerede i august 1939 ble hun antatt som elev ved Frogner skole i Oslo, latinlinjen og tok norsk artium – nynorsk inkludert – i løpet av det første året i Norge. Samtidig rakk hun å gi tysktimer for å tjene penger, gå på Universitetsbiblioteket etter skoletid og i begynne på en sosialistisk aftenskole.
Ellers omfattet interessene hennes spesielt kunst, kultur og politikk. Hamsuns Sult leste hun på norsk etter et par måneder. Hun tegnet og malte, i brevene til søsteren la hun ofte med små skisser, og det er bevart noen få akvareller etter henne. Naturlig nok la hun for dagen et politisk engasjement, fulgte utvikling av krigen nøye, og meldte seg inn i Arbeidernes Ungdomsfylking i Oslo.
Tankene kretset ofte om framtida, også når det gjaldt hva hun skulle utdanne seg til. I mellomtiden ville hun være til nytte og av å kunne klare seg selv.
Valgte å bli i Norge – inntil videre
I brevene til søsteren ba hun om familiens råd og viste tydelig hvor vanskelig valget var for henne, skulle hun bli i Norge og få sin artium eller skulle hun reise til England, eventuelt Amerika? Selv om hun i utgangspunktet også hadde visum til England, valgte hun altså – under sterk tvil - å bli her. Det virker ikke som tanken på at Norge også skulle bli okkupert er med i dette vanskelige valget
9. april 1940
Den 9. april ble Ruth vekket av fru Strøm som ropte «Ruth, flyalarm, på ramme alvor…Ned i kjelleren! Bombefly!». Hun beskriver hvordan de sammen med naboene opplever skrekken. «Kvinnene kryper sammen i alle hjørner. Mange gråter…Jeg klemmer Edlas hånd når bombene braker der ute….Når mitraljøser og bomber braker, er det forferdelig. Plutselig går lyset…og fru G. skriker høyt: Tenk om det er vår siste stund.»
På sin 18-årsdag hadde Ruth opplevd Krystallnatten[1] i Wien. Dagen etter bombingen skriver hun: «Nå sitter jeg her igjen. Ett år er gått siden jeg med gravalvorlig ansikt satt ved skrivebordet mitt og skrev: «Dette er de frykteligste dagne jeg noensinne har opplevd!» Og så nå igjen. Ingen forskjell. Jeg er alene. Det er det hele…det er mye…Tyskerne er over meg igjen!»
Evakuert
Oppe fra kjelleren igjen så hun ut av vinduet «hvordan menneskene strømmer ut av kjellerne, stimler sammen på gatene, med barnevogner, ulltepper og spedbarn. Folk kreker seg avgårde på lastebiler, sykler, hestekjerrer, i drosjer og i privatbiler. Sånn som jeg har sett det på film: finske, polske, albanske, kinesiske flytninger – vakrere uttrykt: evakuerte. Det er så enkelt og så trist: Med ulltepper og sølvtøy og et barn på armen «evakuerer» man. Rømmer man fra bombene.»
Ruth og familien Strøm pakket også koffertene og kjørte bil til en gård på Seterstøa, mellom Årnes og Skarnes. Derfra forteller hun om «Hvordan jeg så tyskerne på nært hold for første gang…..På den sølete, oppgåtte landeveien bare adskilt av en skigard sto tyske soldater i grå uniformer. Ansiktene er harde, «tyske» innbiller jeg meg. De har håndgranater hengende i blikkboks rundt halsen. De snakker…da kjenner jeg hvor mye jeg hater dem. De sier «Zurück!» «Das geht nicth.» Og nettopp fordi jeg i alt mitt raseri må spisse ørene for å høre dem snakke tysk, nettopp derfor hater jeg dem.»
Hun underes over at nordmenn kan synes synd på tyske soldater. «Bonden sitter ved radioen…Alltid har han en nyhet å komme med, alltid et håp på lager og hjertet hans er ikke hardt. Idet de to tyskerne raser av sted [på motorsykler] på veien, sier han: Jeg syns synd på dem…små, kjekke gutter er de…dem kommer itte tilbake…deroppe ligger finnene og nordmenna…dem blir skutt….Så utspinner det seg en diskusjon der jeg prøver å overbevise ham om at det er idiotisk å si at det er «synd på tyskerne».
Møte med tyske og østerrikske soldater i Lillestrøms gater
Tilbake fra Seterstøa var det vanskelig for Ruth å oppleve soldater fra hennes eget hjemland i Lillestrøms gater. I mai 1940 skriver hun: «Her på Lillestrøm er det mange østerrikske soldater. De har edelweiss i luene. De snakker mykt. En av dem stanser opp foran en søt unge i barnevogn. Han sier «Murzl». Stemmen hans er mild. Jeg tenker: «Kanskje han har et barn hjemme…» Så griper han ned i veska, gir ungen en karamell og sier «Zuckerl!» Moren ler…
Det står to soldater inne i en kolonialbutikk, den ene er ung…med glade øyne. Han kjøper øl og når han ved disken ikke forstår hvor mange flasker han vil ha, sier han «zwei»….Da hører jeg han er fra Østerrike.
Mange er innkvartert på Middelskolen rett over gaten. De sparker ball…de henger underbuksene til tørk i solen…det hender de synger, spiller trekkspill….»Muss i denn, muss i denn…» Arbeidsløse mannfolk står ved gjerdet og glaner.»
«Det står en på postkontoret. Han er stor, har giftering. En bonde fra Niederösterreich, tenker jeg. Han kjøper frimerker...Merkelig. I beltet har han revolver. I morgen drar han av sted for å drepe nordmenn som forsvarer sitt fedreland – i dag kjøper han en frimerkeserie og kleber dem inn i et album.»
Et par måneder seinere skriver hun: «Lillestrøm er ikke til å holde ut lenger. På alle bauger og kanter støter man på tyske soldater. Alltid like selvbevisste blunker de til de ungen pikene, alltid like betatt av uniformene smiler pikene tilbake. Det gjør så vondt.»
En litt annen tone er det her, året etter:
«Også de tyske soldatene har dype stemmer når de går sammen med piker, som langsomt får en vårkveld til å tindre. Når hendene deres ber om kjærlighet er de tyske soldatene ikke mordere, de er guttunger som står i strålende nakenhet og smiler uskyldig. Og pikene smiler også skamløst, drømmende. Aldri noen gang har det vært så tydelig som nå, det å være menneske.»
Jobb – og arbeidstjeneste
Helt siden Ruth kom til landet, har hun gitt uttrykk for at det er viktig for henne å ha noe å gjøre, å gjøre nytte for seg. I juli 1940 - etter fullført artium - får hun jobb på en gård som heter Nyland i nærheten av Lillestrøm. «Jeg er så glad inni meg, blir ikke det minste vemodig ved tanken på at jeg skal skilles fra Lillestrøm…Jeg er glad fordi jeg skal arbeide og at jeg om kvelden skal være sliten etter dagens dont.»
Så lenge varte nok ikke dette gårdsarbeidet, for allerede seint på høsten 1940 har hun søkt seg til den frivillige arbeidstjenesten for kvinner, som nettopp var etablert. Norske kvinner over 14 ½ år ble oppfordret til å melde seg til arbeid for bøndene som trengte hjelp for å øke matforsyningene. Ruth var på minst tre slike leire, i Svartskog, på Biri og på Tau i Ryfylke. Og på disse leirene møter Ruth venner hun er på bølgelengde med.
I den siste bevarte dagboken, påskrevet «Ruth Maier Tagebuch 1941,1942» er hun i arbeidstjenesten på Feiring gård på Biristrand – og har der truffet den vordende lyrikeren Gunvor Hofmo som hun får et spesielt nært forhold til. De to «kamperte sammen i to år på reiser og ulike jobber rundt om i landet».
Innleggelse i Ullevål sykehus – og videre til en ny tjeneste via Lillestrøm
I halvannen måned på senvinteren 1941 er Ruth Maier innlagt på VI. avdeling ved Ullevål sykehus i Oslo. Hun har selv søkt psykiatrisk hjelp, etter et nervesammenbrudd i arbeidsleiren… Deretter tilbrakte hun påsken i Enebakk, hos familien til Strøms hushjelp Edla, før hun og Gunvor Hofmo reiser ut på ny tjeneste, denne gangen til Tau i Ryfylke. Der ble Ruth trakassert som jødinne, og sammen med Gunvor forlot hun leiren. Sommerstid drar de sammen med flere venninner på en kombinert haike- og fottur opp Gudbrandsdalen. De ender opp med jobb i nærheten av Trondheim, og hun er veldig fornøyd med å bo sammen med Gunvor på et lite værelse, tjene penger og være selvstendige.» I oktober flyttet Ruth tilbake til familien Strøm i Lillestrøm, men hun trives ikke her lenger. Hun begynner på handelsskole i Oslo og lærer maskinskriving og stenografi for oppsparte penger.
Står modell – og maler selv
Utpå høsten tjener Ruth penger ved å stå modell for flere malere i Oslo. Hun synes at «Det er ganske interessant å stå modell. Man kommer i kontakt med såkalte kunstnere. Lærer av det.» Og hun pleier «en liten uskyldig drøm: det å bli malerinne.» På våren året etter forteller hun at hun også sto modell for Gustav Vigeland som «arbeider på en kvinnefigur til sin omstridte bro i Frognerparken.» Skulpturen heter «Overrasket».
Registrering av jøder i Norge
«Alle jødene i Norge fikk tidlig i 1942 tilsendt et spørreskjema fra politiet som de måtte fylle ut i tre eksemplarer. Ruth Maiers skjema, utfylt på skrivemaskin 4. mars 1942, er stilet til Romerike politimyndighet.»
Arrestert og deportert
På høsten -42 hadde Ruth endelig fått et eget sted å bo, på et hospits for unge kvinner ved Sankthanshaugen i Oslo. Hun forsørget seg selv og har begynt på Kunst- og Håndverksskolen. Terboven har skrevet til pensjonatet for å få vite hvem som bor der, og Ruth fryktet å bli kastet ut. I dagboken skriver hun om razziaen 25. oktober da mannlige jøder over hele landet blir arrestert. Den siste gangen hun skriver i denne dagboken er 12. november. Den 26. november blir hun brutalt arrestert, slept inn i en drosje av to norske politimenn, kjørt til Oslo havn og ført om bord på fangeskipet «Donau». Den 1. desember 1942 døde hun i Auschwitz, 22 år gammel.
Til nå lite kjent i ettertidens Lillestrøm
Hun ble kanskje raskt en kjent skikkelse i bybildet, i hvert fall skriver hun et par måneder etter ankomsten at «Jeg tror at hele Lillestrøm allerede kjenner meg. I hvert fall glor de på meg når jeg går over gaten.» Men om lillestrømlingene den gangen visste hvem hun var, har Ruth Maier og hennes skjebne vært overraskende lite kjent blant dagens innbyggere.
Kanskje noe av forklaringen på dette liger i at hun med sine spesielle ønsker, ambisjoner og interesser tidlig søkte mot Oslo og en pendlertilværelse. Daglig tok hun lokaltoget til og fra Oslo, ført for å gå på skole, benytte bibliotekene og for å møte andre i et ungt politisk miljø, seinere for å jobbe. Det ser ut som om hun hadde lite av sitt sosiale liv i Lillestrøm, selv om hun flyktig nevner navn på et par yngre jenter. Fra 1941 og framover var hun i stor grad fraværende i måneder av gangen, i den frivillige arbeidstjenesten.
Minneplakett
Lillestrøm Kunstsenter og kunstneren Liv Kristin Holmberg løftet henne imidlertid fram fra glemselen da de tok initiativ til utstillingen Truth is flexible og historien om Ruth Maier. De inviterte oss i Lillestrøm Historielag til et samarbeid, og i februar i år avduket vi en minneplakett for Ruth Maier på Telegrafbygningen i Storgata i Lillestrøm.
Ruth Maiers gate
I forbindelse med den kommende kommunesammenslåingen, skifter en rekke veier og gater navn i nye Lillestrøm kommune. Nå vil Ruth Maier få eget gatenavn i en planlagt prestisjebydel i Lillestrøm, der Strandveien må vite for Ruth Maiers gate.
Kilde:
Jan Erik Vold: Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Gyldendal
[1] Krystallnatten – Nazistenes……….
